Surøl er en av stilene på Vinmonopolet som øker raskest. Første halvdel av 2020 hadde en deilig økning på hele 82 % sammenliknet med samme periode i fjor. Det er derfor ingen tvil om at nordmenn virkelig har fått opp øynene for disse syrlige ølene som vi ølnerder tidligere har hatt for oss selv.
Men surøl kan være så mangt, og høres dessverre ikke veldig fristende ut. Hvem vil ha noe surt om man ikke vet hva man kan forvente?
Surøl spenner seg fra belgiske Lambic-øl der ølstilen Oude Geuze ofte blir definert som som «ølets champagne». Disse produseres av tradisjonelle bryggerier rundt Brussel. Så har vi disse friske Berliner Weissene som ofte er fruktbomber. I tillegg har vi Gose, som er et syrlig øl tilsatt salt og koriander. Til sist må vi innom «American Wild Ales» der en miksfermentering med gjær, bakterier og fat gir bryggere en ny arena å leke på.
Men la oss ta noen skritt tilbake og se nærmere på Berliner Weisse i første omgang.
Hva er en Berliner Weisse?
En Berliner Weisse er et øl som er blitt syrlig ved hjelp av melkesyrebakterier. Ved å tilsette melkesyrebakterier (Lactobacillius) faller pH-en i vørteren mens ølet er bryggekjelen. Denne prosessen kalles kjelesyrning (kettle sour). Fordelen med å bruke denne teknikken er at man har kontroll på hvor surt ølet blir. Lar du pH-en synke lavere blir ølet surere.
Ølet inneholder en stor del hvetemalt, som bidrar til en lettere smak i ølet. Men i motsetning til andre tyske hveteøl spiller gjæren liten rolle i en Berliner Weisse. Det er syrligheten som er viktig, i tillegg til eventuell frukt eller bær som er tilsatt.
De moderne produsentene av Berliner Weisse splitter vørteren i to kjeler når ølet brygges. I den ene kjelen tilsettes lagergjær og i den andre tilsettes melkesyrebakterier. Disse to kjelene blir deretter blandet, som gir et syrlig og friskt øl.
I Berlin er det også vanlig å tilsette en saft for å balansere ut synligheten i ølet. Det vanlige er at man får valget mellom en rød eller en grønn saft. Den røde smaker bringebær og den grønne smaker myske. Jeg foretrekker å drikke den uten saft.
Hvor kom Berliner Weissen fra?
Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hvor stilen kommer fra, og det er flere ulike teorier. En teori sier at franske hugenotter immigrerte til Berlin tidlig på 1700-tallet. De hadde lært denne bryggeteknikken på vei gjennom Flandern i Belgia og så hvordan Brown ale og Red ale ble produsert der.
En annen teori sier at ølet stammer fra et øl kalt Halberstädter Broihan som var et populært øl i Berlin rundt 1640. Det sies at dette ølet var en kopi av et annet øl fra Hamburg.
Andre igjen mener at det finnes historisk snakk om Berliner Weisse som kan dateres til 1570-tallet.
Det som er sikkert og visst, er at øl i Berlin gjerne var på lav alkohol (rundt 3 %) og oftest brygget med 50 % hvete og 50 % bygg. Stort sett ble ikke ølet kokt. Ved å koke ølet dreper man bakterier og mikroorganismer som kan gjære ølet surt eller ødelagt. Det var også vanlig å lagre øl i trefat.
Nøkkelinformasjon om ølstilen
En Berliner Weisse skal ha lav alkohol og ligge på 2.8 % til 3.8 % alkohol. Den skal ha svært lav bitterhet (3 til 8 IBU). Bitterhet og syrlighet passer dårlig sammen. Man tilsetter humle stort sett for den konserverende effekten og ikke for aroma, smak eller bitterhet. Fargen skal være strågul (2 til 3 SRM).
Ølet skal være syrlig med noter av lyst brød/loff. Lett munnfølelse, lett kropp og med sprudlende kullsyre.
Dessverre er det ikke så enkelt å få tak i klassisk gode eksempler på stilen, da disse selges i dagligvare og nordmenn helst ikke kjøper øl under 4.5 % alkohol når de først skal ha øl. Men gode kommersielle eksempler som er verdt å sjekke ut er Bayerischer Bahnhof Berliner Style Weisse, The Bruery Hottenroch Berliner Weisse og Berliner Kindl Weisse.
Kjapt oppsummert:
| Statistikk | Fra | Til |
| IBU (bitterhet) | 3 | 8 |
| SRM (farge) | 2 | 3 |
| ABV (alkoholstyrke) | 2.8% | 3.8% |
Les mer fra Ølbloggen her:
1 Kommentar on “Berliner Weisse – «The Champagne of the North»”